Fremmede arter

Kjempespringfrø
Kjempespringfrø Foto: Håkon Berg Sundet / Statsforvalteren i Innlandet.

På verdensbasis er spredning av fremmede arter regnet som en av de største truslene mot naturmangfoldet. Slike arter kan også gi betydelige negative økonomiske konsekvenser.

 

Hva er en fremmed art?

Med fremmede arter menes arter, underarter og bestander av arter, som ved hjelp av mennesker har blitt introdusert utenfor det området de normalt lever i.

Ikke alle fremmede arter er skadelige. Ofte kan de leve side om side med naturlig hjemmehørende arter uten noen synlig negativ effekt. Et slik eksempel er moskus på Dovrefjell. Noen av nykommerne utgjør imidlertid en trussel, først og fremst ved at de fortrenger stedegne arter gjennom predasjon eller konkurranse om næring og/eller leveområder, og kan gi strukturelle endringer i ulike naturtyper. De kan også krysse seg med stedegne arter og bære med seg parasitter og sykdommer. Et kjent eksempel for mange er hageplanter som har forvillet seg ut i naturen og etablert seg der. De kalles for hagerømlinger.

Artsdatabanken har risikovurdert fremmede arter som har blitt etablert i norsk natur etter år 1800. Risikovurderingene gjelder kun innvirkning på naturlige økosystemer, og ikke ulemper for eksempelvis næringer som landbruk. De fremmede artene er plassert i fem ulike risikokategorier; ingen kjent risiko (NK), lav risiko (LO), potensielt høy risiko (PH), høy risiko (HI) og svært høy risiko (SE). De to sistnevnte kategoriene, HI og SE, utgjør artene på fremmedartslista fra 2018.

Endringer av stedegen natur kan også årsakes av arter som ikke er klassifisert som fremmede. Slike endringer er ofte knyttet til endret bruk som opphørt beite, slått og vedhogst, og/eller klimaendringer. Arter som flytter til nye typer biotoper og regioner som følge av for eksempel klimaendringer, vurderes ikke som fremmede.

 

Nasjonale prioriteringer og myndigheter

Når det gjelder ansvaret hos ulike myndigheter i miljøforvaltningen, har Miljødirektoratet en oversikt over dette på nettsiden sin (lenke i høyremenyen).

Det overordnede arbeidet med fremmede arter i Norge nedfelt i en tversektoriell strategi fra 2007. Denne er nå videre konkretisert gjennom en nasjonal tiltaksplan for perioden 2020-2025. Som oppfølgingspunkt i denne planen ligger blant annet å lage en nasjonal liste over de viktigste, fremmede planteartene og hvilket nivå bekjempelsen bør ligge på (som for eksempel totalutryddelse, utryddelse kun i og inntil sårbar natur, og andre tiltak). Listen vil inneholde de fleste av artene fra forbudslisten i forskriftens vedlegg 1 (se mer under regelverk). Det skal også lages en nasjonal mal for regionale, fylkesvise handlingsplaner.

For noen få arter er det laget nasjonale handlingsplaner. Disse finner en på nettsiden til Miljødirektoratet (søk på handlingsplan og art). For Innlandet gjelder dette rynkerose, vasspest, mink, mårhund og villsvin. Det finnes også et eget program for overvåking av fremmede fiskeslag (lenke her).

Mattilsynet har ansvar for fremmede arter som for eksempel er planteskadegjørere eller årsaker fiske- og skjellsykdommer. Disse omfattes også av naturmangfoldloven med forskrift. Eksempler er soppen greindreper (Phytophthora ramorum), krepsepest og lakseparasitten Gyrodactylus salaris. Mattilsynet er også involvert i handlingsplan mot villsvin på grunn av afrikansk svinepest.

 

Regionale prioriteringer

Statsforvalterens ansvar og prioriteringer

Statsforvalterens rolle i arbeidet med fremmede arter er å ha en handlingsplan for fylket. Tidligere Fylkesmannen i Hedmark hadde en slik plan, og for hele Innlandet er det laget et eget faggrunnlag for prioritering av arter og områder. Vi avventer nå den ovennevnte, nasjonale malen som er planlagt å komme i 2022. Handlingsplan for Innlandet vil bli sendt på høring på vanlig måte slik at de som ønsker å gi innspill vil få anledning til det. Stort sett vil prioritering av bekjempelsestiltak være rettet mot spesielle områder, i all hovedsak verneområder, og ikke spesielle arter. Noen arter vil muligens prioriteres for totalbekjempelse i enten hele fylket eller spesielle deler av fylket.

Statsforvalteren skal videre samordne og gjennomføre tiltak mot fremmede arter på regionalt nivå. Inntil nå har dette arbeidet vært rettet mot framfor alt fremmede plantearter, der kommuner har fått midler til å bekjempe forekomster inntil verneområder, mens Statsforvalterens egne konsulenter og Statens naturoppsyn bekjemper forekomster innenfor vernegrensene. Størst fokus så langt har vært på kjempespringfrø og alaskakornell i og inntil Åkersvika, Gardsjøen, Jarenvatnet, Hovstjern, Totenvika, Svennesvollene, Lågendeltaet, Dokkadeltaet og Fåvang naturreservater. I alle disse er verneformålet knyttet til våtmark. Det er også startet opp arbeid med fjerning av balsampoppel på lokaliteter med elvesandjeger, i første rekke i Lom kommune.

Statsforvalteren behandler søknader om juletre- og pyntegrøntproduksjon, samt tømmerproduksjon. Dette etter forskrift om utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål. Innenfor verneområdene er det dog et generelt mål å ikke ha slike treslag. Det er derfor i 2020 igangsatt et nasjonalt prosjekt for fjerning framfor alt på kysten med mye sitka- og lutzgran brukt til tømmerproduksjon, og leplantinger av for eksempel bergfuru. I Innlandet generelt finnes begrensede bestander av forskjellige fremmede treslag som edelgran og fjelledelgran. Disse ble plantet ut særlig på 50- og 60-tallet. Noen av bestandene har blitt brukt som vitenskapelige forsøksfelt. Planting av vrifuru (contorta) var utbredt framfor alt i høyreliggende strøk i Hedmark på 70- og 80-tallet, og blir fortsatt plantet men i begrensede mengder. Det er allerede tatt ut noe fremmede treslag innenfor verneområder i Innlandet, og flere prosjekter er under planlegging gjennom det pågående nasjonale prosjektet. 

Når det gjelder akvatiske fremmede arter i Innlandet, har det vært tatt ut suter i noen vann i Gran kommune. Det er også kjent noen forekomster av ørekyt, gjedde og mort som burde vurderes nærmere for bekjempelse, men slike prosjekter er omfattende og kostbare, og har så langt blitt nedprioritert til fordel for andre prosjekter i landet.

Sektormyndigheter

Statlige og regionale sektormyndigheter arbeider med å framfor alt hindre spredning av fremmede arter fra egen grunn. Dette gjelder også kommunene. Vegmyndighetene kan prioritere strekninger inntil for eksempel verneområder for ytterligere bekjempelse utover det som ligger inne i de vanlige driftskontraktene for veislått. Slike prioriteringer vil konkretiseres nærmere i den regionale handlingsplanen når den kommer.

Kommunenes ansvar

Kommunene har en sentral rolle i arbeidet mot fremmede arter i forbindelse med planarbeid. Dette er spesielt viktig hvis det skal håndteres masser. Statsforvalteren har også fokus på dette gjennom uttalelser til høringer av planer og tiltak etter annet lovverk, og annen veiledning av kommunene. Kommunene har ellers også ansvar for å passe på så at fremmede arter ikke sprer seg fra arealer der de selve er grunneiere. Flere kommuner i Innlandet har over flere år arbeidet aktivt med både bekjempelse og informasjonsarbeid.

Fant du det du lette etter?

Ta gjerne kontakt med oss via sikker melding dersom du ønsker at vi skal svare deg.