Fremmede treslag

Foto: Alexandra Abrahamson.

Edelgran

Statsus i fremmedartslista: NR - Ikke vurdert. Arten etablerte seg i Norge før 1800-tallet og er derfor ikke vurdert i fremmedartslista. Dersom edelgran hadde blitt inkludert ville den havnet i kategorien SE - svært høy risiko.

Negative effekter: Edelgran har stor økologisk effekt ved at den kan danne tette bestander som skygger ut andre arter. Samtidig endrer den også de kjemiske og fysiske egenskapene i det øvre jordlaget. Edelgran har særlig stor negativ effekt i lauvskogmiljøer, hvor den over tid kan bli helt dominerende.

Utbredelse i Innlandet: Arten har få og spredte forekomster i Innlandet. Konsentrasjonen av edelgran er størst i områdene rundt Mjøsa.

Spredning: Edelgran ble innført til Norge allerede på 1700-tallet. Den har blitt plantet i forbindelse med skogsdrift og som prydtre i hager og parker. Frøene spres lett med vinden, og arten etablerer seg raskt i mange ulike naturtyper. Utbredelsen er størst på Sør- og Vestlandet.

Buskfuru

Status i fremmedartslista: SE - svært høy risiko

Negative effekter: Arten har stor økologisk effekt, særlig i åpne områder med god lystilgang. Hastigheten på spredningen er nokså lav, men en etablering kan føre til reduksjon av lyskrevende, sårbare og rødlistede arter.

Utbredelse i Innlandet: Arten har spredte forekomster i Innlandet, fra områdene rundt Mjøsa og opp til Folldal. Forvillede bartrær er underrapportert og dagens observasjoner gir trolig ikke et realistisk bilde av hvor mye som finnes.

Spredning: Buskfuru kommer fra fjell i Mellom-Europa, fra Pyreneene til Karpatene. Arten er funnet spredt over hele landet, men de fleste funn og observasjoner er fra kyststrøk. Buskfuru er innført for leplanting, stabilisering av sanddyner for å hindre spredning av sand, men også som prydtre.

Buskfuru oppfattes nå oftest som to arter, bergfuru (tre opptil 25 m) og alpefuru (busk opptil 5 m).

Vrifuru (Contorta)

Status i fremmedartslista: SE - svært høy risiko

Negative effekter: Arten har en middels økologisk effekt. Vrifuru er mer rasktvoksende enn stedegen gran og furu og kan derfor tenkes å kunne konkurrere ut disse etter hogst, brann e.l. I bestander av vrifuru kan det bli et lavere artsmangfold enn i stedegen furuskog. Dette er en av de artene som kan gi svært store endringer i norsk natur i kommende generasjoner. Det er ikke antall kvadratkilometer som er risikoen, men antall bestander som potensielt kan føre til spredning.

Utbredelse i Innlandet: Arten har spredte forekomster i Innlandet, med en konsentrasjon i de nordlige og østlige delene av fylket.

Spredning: Vrifuru kommer opprinnelig fra Nord-Amerika, men ble importert hovedsakelig for skogbruk og er derfra spredt via før fra skogplantefelt. Frøspredningen skjer med vind og i noe omfang med fugl.

Lerk (europalerk og sibirlerk)

Status i fremmedartslista: Europalerk er ikke vurdert, da den etablerte seg i Norge før år 1800. Sibirlerk har status LO - lav risiko.

Negative effekter: Europalerk er i spredning i mange naturtyper, men har lite dokumenterte virkninger. Den er et nokså lyselskende treslag som slipper gjennom sollys tidlig og sent i sesongen, i motsetning til evviggrønne bartrær, men på grunn av feling av baret, har den et stort og surt strøfall av nåler som påvirker næringsforholdene i jorda. Også strøfallet fra sibirlerk kan føre til endring av næringsforholdene i jorda.

Utbredelse i Innlandet: Europalerk har spredte forekomster over hele Innlandet. Konsentrasjonen er størst i områdene rundt Mjøsa, Valdre og oppover Gudbrandsdalen. For sibirlerk er utbredelsen relativt beskjeden og funnene konsentrerer seg til de nordlige delene av fylket, som Dovrefjell og Østerdalen.

Spredning: Europalerk ble introdusert til Norge på midten av 1700-tallet. Fra de gamle plantingene er det registrert foryngelse, særlig i kystlynghei på Vestlandet. Med økt introduksjon og egenspredning finnes i dag europalerk forvillet i alle fylker nord til Finnmark. Sibirlerk har langt dårligere spredningsevne enn europalerk. Selv om arten har lette frø tilpasset vindspredning, har den liten frøproduksjon og dårlig frøkvalitet, noe som gir en begrenset spredning.