Grense elv-sjø
Kommunen og Statsforvalteren har myndighet til å fastsette grense mellom elv og sjø. Grense elv-sjø markerer overgangen mellom offentligrettslige fiskeregler i elv og sjø. Grensen markerer også hvor langt grunneiers eksklusive rett til fiske går, og hvor allmenhetens frie fiske i sjø begynner. I sjø er fiske med stang og håndsnøre en allemannsrett.
Formålet med fastsetting av grensen mellom elv og sjø er å sikre oversiktlige bruksforhold, og å gjøre det enklere å håndheve regler om fiske. Bestemmelsen gjelder ikke vurdering av eiendomsgrenser mellom private rettighetshavere etter vassdragsloven og har bare betydning i forhold til offentligrettslige regler som gjelder fisketider og tillate redskaper.
Skillet mellom elv og sjø er viktige for bruken av området. I området som er definert som elv gjelder bestemmelser for fisketider, redskapsbruk og lignende. I elva trenger man fiskekort for å fiske, noe man ikke trenger i sjøen.
Grense elv-sjø i Troms og Finnmark
I Troms og Finnmark er det ikke vedtatt grense elv-sjø for alle vassdragene, dette er et arbeid som pågår. Vassdragene som har vedtatte grenser elv-sjø er listet opp nedenfor med dokumentasjon og kart.
100-metersonen
Fra grense elv-sjø og 100 meter ut i sjøen er det i utgangspunktet kun tillatt å fiske med stang og håndsnøre fra land, og kun når fisket er åpnet i vassdraget. Dersom det kun er åpnet for fiske etter for eksempel sjøørret i vassdraget, er det ikke tillatt å fiske etter laks eller sjørøye i 100-metersonen.
Munningsfredningssoner
Munningsredningssoner strekker seg utover 100-metersonen, og vanligvis flere hundre meter fra grense elv-sjø. Disse sonene kan være opp til to kilometer ut fra vassdraget. Slike soner er opprettet utenfor de viktigste elvene med anadrom laksefisk. Innenfor munningsfredingssonene er fisket regulert strengere enn utenfor for å gi bestandene av anadrom laksefisk ekstra beskyttelse.
Begrunnelsen for restriksjonene på fiske i både 100-meterssonene og munningsfredingssonene er at de anadrome laksefiskene oppholder seg en periode utenfor elvene før de enten svømmer videre utover fjorden, venter på gunstig vannføring for å vandre opp i elven, eller søker mot ferskvann for å få av seg lakselus. Disse bestandene er altså mer sårbare for beskatning i nærheten av elveosene.