Kostnader ved levering av avfall

Presisering av regelverk om levering av husholdningsavfall, næringsavfall og farlig avfall til kommunale avfallsmottak.

Dette innholdet er mer enn ett år gammelt. Informasjonen kan derfor være utdatert.

Publisert 26.01.2016

Det har vært mediaoppslag og henvendelser til miljøvernavdelingen den siste tiden vedrørende spørsmål om levering av avfall til kommunalt avfallsmottak.

Problemstillingen er at det er utfordrende å skille mellom privatkunder og næringslivskunder i mottakskontrollen på et avfallsmottak. Spesielt om bygningsavfall eller farlig avfall stammer fra bygg- og vedlikeholdsarbeider som er naturlig for en husholdning eller om dette dreier seg om avfall fra en håndverkervirksomhet. Som hovedregel vil det være aktivitetens karakter og ikke avfallets sammensetning som er avgjørende for om man har å gjøre med husholdningsavfall eller næringsavfall. Miljødepartementet har i brev av 21. april 2004, uttalt at avfall fra entreprenører som utfører arbeid på private boliger er å anse som en konsekvens av håndverkervirksomheten og følgelig skal avfallet anses som næringsavfall.

Det kommunale avfallsselskapet har myndighet til å kontrollere opplysninger om avfallets opphav ved levering på avfallsmottaket. Måten dette kan gjøres på er å etterspørre kunden hvilken bolig avfallet kommer fra (og eventuelt i etterkant oppsøke den aktuelle bolig for å stadfeste at bygningsavfallet stammer fra eiendom som en selv eier og selv benytter.) Alvorlige brudd kan anmeldes. Oppgivelse av feilaktig informasjon om avfallets opphav for å få redusert betaling vil kunne omfattes av bedrageribestemmelsen i straffeloven.

Kommunens plikter og rettigheter

Kommunene har plikter og rettigheter gjennom forurensningsloven (FL § 30) for håndtering av husholdningsavfall. Kommunen skal sørge for innsamling av husholdningsavfall, de skal ha et tilstrekkelig tilbud for levering av farlig avfall fra husholdninger og mindre mengder farlig avfall fra virksomheter og kommunen skal ha avfallsanlegg for husholdningsavfall (FL § 29). Rettigheter har kommunene i form av at de har monopol på husholdningsavfall og kun ved deres samtykke kan andre samle inn slikt avfall (gjelder ikke loppemarkeder etc).

Utgiftene til håndtering av husholdningsavfall skal dekkes over avfallsgebyret som belastes husholdningsabonnentene etter FL § 34 jf. kap 15 i avfallsforskriften. Kommunene  har mulighet til å differensiere mellom gebyr som betales direkte på gjenvinningsstasjonen og gebyr for avfall som hentes hjemme hos husholdningen. De kan også unnta visse avfallsfraksjoner eller kreve sortering av visse avfallsfraksjoner, samt differensiere avfallsgebyret for ulike fraksjoner. Forutsetningen er at totalinntektene fra håndteringen av husholdningsavfall er i tråd med selvkostprinsippet, og kommunen må også lage en forskrift om dette jf § 30 i FL. Differensiering skal være et virkemiddel for å redusere mengden avfall og øke gjenvinningsgraden.

Alt avfall som er påregnelig fra en husholdning når det gjelder sammensetning og mengde regnes som husholdningsavfall jf. FL § 27. Næringsavfall er avfall som oppstår i forbindelse med virksomhet, enten privat eller offentlig. Spesialavfall er avfall som ikke hensiktsmessig kan behandles sammen med annet avfall på grunn av størrelsen eller fordi det har spesielle miljøskadelige egenskaper. Sistnevnte avfallstype defineres som farlig avfall og reguleres av avfallsforskriften kap. 11.

Etter avfallsforskriften § 11-10 skal kommunene sørge for at det eksisterer et tilstrekkelig tilbud for mottak av farlig avfall fra husholdninger og virksomheter med mindre mengder farlig avfall i kommunen. Privatpersoner kan levere inntil 1000 kg farlig avfall pr år vederlagsfritt. Kostnadene med dette skal dekkes gjennom renovasjonsgebyret i medhold av FL § 34.

Videre sier avfallsforskriften § 14-3 at husholdninger og private aktører med mindre mengder PCB-holdige isolerglassruter kan levere inntil 500 kg vederlagsfritt til kommunalt avfallsmottak. Denne avfallsmengden kommer i tillegg til de mengder farlig avfall kommunen er pliktig til å motta etter § 11-10. Avfallsforskriften kap. 14 vedlegg 1 sier at maksimal normalpris for levering av isolerglassruter er kr 1300,- per tonn eksklusive MVA. Denne prisen gjelder for næringsaktører eller dersom husholdninger leverer mer enn de 500 kg som nevnt ovenfor.

Når det gjelder næringsaktører må de betale egne satser for avfallet og kommunen må regnskapsføre dette separat. Dette følger av avfallsforskriftens kap 15,  der det bla er et krav om at kryss-subsidiering mellom kostnader til kommunens håndtering av husholdningsavfall og næringsavfall ikke skal oppstå.

 

 

 

 

Fant du det du lette etter?

Ta gjerne kontakt med oss via sikker melding dersom du ønsker at vi skal svare deg.