Frivillig vern av skog

Tidligere besluttet staten hvilke arealer som skulle vernes uten å spørre skogeierne først, noe som naturlig nok skapte mye frustrasjon og uvilje.  Nå er denne relativt udemokratiske ordningen erstattet av frivillig skogvern, hvor skogeierne selv tilbyr skogareal til vern mot erstatning. Dersom området har natur- og miljøkvaliteter som gjør vern aktuelt, og vernemyndighetene takker ja til tilbudet, kan området vernes som naturreservat etter naturmangfoldloven.

Arealene som tilbys er ofte områder som skogeieren ikke har drevet på mange år fordi de ligger utilgjengelig til, har lav produksjonsevne, eller at skogeieren rett og slett synes det er greit å avhende arealet mot en øyeblikkelig engangserstatning. Men det er også skogeiere som tilbyr arealer som har både høy skogproduksjon og høye naturverdier

Det er særlig gammel skog på god mark som har verneverdi.  Andre kriterier er høy konsentrasjon av nøkkelbiotoper, truede arter, truede naturtyper med mer.

Statsforvalterens oppgaver er flere.  Klima- og miljøavdelingen (KLIMI) vurderer områdets verneverdi: Har området natur- og miljøkvaliteter som tilfredsstiller det samfunnet ønsker å verne?  Landbruksavdelingen vurderer skogressursen- hvilke rent skoglige verdier området har, - for eksempel hva mister vi av tømmertilganger i fremtiden? Vi vurderer ikke de økonomiske verdiene. 

Innstillingen fra oss, videresendes til Miljødirektoratet som sier ja eller nei til vern. Hvis ja, vil skogeier etter en økonomisk vurdering som begge parter må bli enige om, få en skattefri engangserstatning for området som vernes. Denne erstatningen er basert på verdien av å drive skogbruk i området. Skogeier beholder eiendomsretten, samt jakt-, fiske- og beiterettigheter. Hvis skogeier ikke er fornøyd med utfallet kan han/hun når som helst trekke seg underveis i verneprosessen.