Saksbehandlingstid for skadefellingssøknader ved mistanke om genetisk viktig ulv

Hva betyr dette i praksis for beitenæringen

Statsforvalteren vil i hver enkelt skadesituasjon gjøre en konkret vurdering av behovet for genetisk avklaring opp mot skadeomfang og risiko for nye angrep. Dette innebærer at det fortsatt kan bli gitt tillatelser til skadefelling når situasjonen tilsier det, men at saksbehandlingstiden kan bli noe lengre når genetisk viktige individer er involvert.

Hvorfor må genetisk status avklares

En hannulv som har vandret inn til Innlandet via Trøndelag stammer trolig fra den finsk-russiske ulvebestanden. Slike individer kan bidra med nye gener inn i den skandinaviske ulvebestanden.

For å kunne fastslå dette, samles det inn biologisk materiale for analyse, som spytt fra bittsteder, urin eller ekskrementer. Resultatet av disse analysene ligger til grunn for videre forvaltning.

Hvor er ulven nå?

Siste opplysninger om ulven stammer fra to sau tapt til ulv på grensa mellom Sel og Nord-Fron kommuner den 19. – 20. juni. Etter det har vi ingen kunnskap om hvor den har beveget seg, men gitt at en ulv kan vandre mange mil hver dag, kan den nå i praksis befinne seg hvor som helst i Sør-Norge.

Dialog og forebyggende tiltak

Statsforvalteren vil ha tett dialog med berørte beitelag i områder der det oppstår skader eller observasjoner. Sammen vurderes aktuelle tiltak for å redusere risiko for nye skader, tilpasset den konkrete situasjonen.

Kort om situasjonen i ulvebestanden 

I følge Rovdata trenger den skandinaviske ulvebestanden minimum én reproduserende immigrant per generasjon, det vil si omtrent hvert fjerde år, for å unngå tap av genetisk variasjon og økende innavl.

Det er trolig at den forrige finskrussiske immigranten som fikk valpekull i Skandinavia, den såkalte Settenhannen, nå er borte. Den er ikke påvist siden oktober i fjor. Han og hans partner ble i sin tid flyttet inn i ulvesonen fra et revir som lå delvis utenfor, og har fått fem valpekull med to ulike partnere.