Antonio Nusa, Innlandet og verdien av mangfoldet

Nusa er født og oppvokst i Norge. Han er norsk. Samtidig har han røtter fra andre deler av verden. Nettopp denne kombinasjonen er i dag en del av Norges styrke. På fotballbanen ser vi det tydelig. Landslaget vårt er rikere på talent fordi mennesker med ulik bakgrunn har funnet sin plass i det norske fellesskapet. Men det samme gjelder langt utenfor stadionene.

I bedrifter, på sykehus, i skoler, i frivilligheten og i offentlig sektor bidrar mennesker som har kommet til Norge eller som har foreldre og besteforeldre fra andre land. De skaper arbeidsplasser, fyller viktige yrker, betaler skatt, bygger lokalsamfunn og gir oss nye perspektiver. De er ikke et tillegg til Norge. De er en del av Norge.

Dette gjelder også her i Innlandet.

Vi står foran store utfordringer. Mange kommuner opplever befolkningsnedgang. Antallet eldre øker. Kampen om arbeidskraften blir stadig hardere. Helsevesenet, industrien, landbruket og mange andre næringer vil trenge flere hender og flere kloke hoder i årene som kommer. Og vi trenger dem i dag – halvparten av Innlandets renholdere er innvandrere.

Da blir det meningsløst å snakke om mangfold som et problem. Mangfold er en del av løsningen.

Historien vår burde lære oss nettopp det.

For sannheten er at Norge ikke alltid har vært flink til å verdsette mangfold. Tvert imot. Gjennom store deler av historien forsøkte myndighetene å gjøre mennesker mest mulig like. Samer ble utsatt for fornorskingspolitikk som rammet språk, kultur og identitet. Skogfinner og tatere opplevde det samme. 

I dag ser vi tilbake på disse kapitlene med sorg og skam. Vi erkjenner at mennesker mistet språk, kultur og tilhørighet fordi storsamfunnet mente at forskjeller var en trussel fremfor en ressurs.

Derfor må vi spørre oss selv: Har vi virkelig lært?

Når vi ser økende polarisering, mer hatsk retorikk og en bekymringsfull vekst i rasisme og ekstremisme i mange europeiske land, bør varsellampene blinke. Historien viser at samfunn ikke blir sterkere når mennesker deles inn i «oss» og «dem». De blir svakere.

Innlandet kjenner verdien av fellesskap bedre enn de fleste. Her har generasjoner bygget lokalsamfunn på dugnad, tillit og gjensidig avhengighet. Vi vet at ingen lykkes alene. Når naboens fjøs brenner, spør vi ikke hvor han kommer fra. Når noen trenger hjelp, spør vi ikke hvilket språk foreldrene deres snakket. Vi stiller opp.

Det er disse verdiene vi må ta med oss inn i fremtiden.

Mangfold handler ikke om å viske ut det norske. Tvert imot. Det handler om å ha trygghet nok i egen identitet til å invitere flere inn i fellesskapet. Norge blir ikke mindre norsk fordi mennesker med ulik bakgrunn bidrar. Norge blir sterkere, rikere og mer robust.

Antonio Nusa minner oss om dette. Ikke fordi han representerer en spesiell gruppe, men fordi han representerer det beste ved Norge: talent som får mulighet til å blomstre. Innsats som blir verdsatt. Drømmer som får vokse.

Derfor bør vi løfte fram de gode historiene oftere. Ikke fordi utfordringer ikke finnes, men fordi virkeligheten er større enn konfliktene som dominerer overskriftene. De fleste som kommer til Norge ønsker det samme som generasjonene før dem ønsket: trygghet, arbeid, muligheter for barna sine og en plass i et fellesskap.

I en tid der enkelte forsøker å skape frykt, trenger vi flere stemmer som skaper håp.

Vi trenger politikere, samfunnsledere og vanlige innbyggere som våger å si høyt at mangfold er en styrke. At Norge er vi – oss alle sammen. Akkurat som vår egen konge, som i sin nyttårstale sa; «Vi – dette lille, men romslige og vakre ordet. For “vi”, det favner oss alle. Det er det motsatte av oss og dem.»

Når vi ser Antonio Nusa ikledd den norske landslagsdrakten, kan vi velge å se mer enn en fotballspiller. Vi kan se et symbol på hva som skjer når mennesker får høre at de hører til.

Det er et Norge verdt å kjempe for. Det er et Norge verdt å heie på. 

Heia Norge!