Fremmede treslag

Brennig av sitkagran for å ta vare på verdifull naturtype, kystnær furuskog på Røstøya, Hemne.
Foto: Beate Sundgård.

I trønderske skoger og på kysten har det i lengre tid pågått planting av utenlandske treslag som sitkagran, bergfuru, cortortafuru og en del edelgranarter. Flere av disse tresortene sprer seg og fortrenger stedlige arter.

For å hindre store skader på naturmangfoldet må man nå søke og eventuelt få en tillatelse fra Fylkesmannen for å plante utenlandske treslag.

Flytting av norske arter til nye områder av landet kan også være negativt for stedegne arter. Eksempler på dette er at man planter skog der det tidligere ikke har vært skog eller at en planter gran der det naturlig vokser furu eller løvskog.

Det er gjort en del arbeid for fjerne utenlandske treslag i fylket, særlig i verneområder og i områder med kystlynghei.

Skog er skog sier noen, men er det likegyldig for mangfoldet i naturen hvilke trær skogen består av og hvor tett skogen er? Svaret er nei! Det er dobbelt så mange arter i naturlig kystgranskog som i planta gran- og sitkagranskog. 

Studier viser at skog som plantes tett har langt færre arter enn skog som er mer lysåpen. Tette plantefelt med sitkagran har færre arter enn plantefelt med gran, og planta granskog har langt færre arter enn naturlig kystgranskog.

Kartlegging av 45-55 år gamle plantefelt med sitkagran og gran på Halsa, Kolvereid og Jonsvatnet viser at sitkaplantefelt har færre arter av moser, lav og karplanter og langt færre individer av hver art enn plantefelt med vanlig gran. Dette skyldes sannsynligvis en høyere kronedekning, og dermed mindre lys, i sitkagranplantefeltene enn i feltene med gran. Studien som er utført av Norsk institutt for naturforskning (NINA), viser også at jo tettere skogen plantes jo færre arter finnes det der og at antall arter i både granplantefelt og sitkaplantefelt er langt lavere enn i naturlig kystgranskog.

Illustrasjon: Beate Sundgård. Foto: Olga Hilmo, Norsk institutt for naturforskning.

Illustrasjon og foto: Beate Sundgård.

I hvert undersøkelsesområde ble antall arter og mengde av hver art sammenlignet i plantefelt med gran og plantefelt med sitkagran. Mengden lav på greinene og moser på død ved var betydelig mindre i sitkaskog (henholdsvis ca. 27 og 3 %) enn i granskog (ca. 61 og 57 %). I sitkaskog var det i snitt 7 lavarter pr grein og 4 mosearter pr dødvedstokk. I granskog var det i snitt 10 lavarter på greinene og 6 mosearter på dødvedstokkene. Kartlegging av lav på greiner i kystgranskog viser at det finnes i snitt 25 arter pr grein, altså 2 til 3 ganger flere arter enn i plantefelt. Totalt antall mosearter på død ved i plantefeltene var 49. I kystgranskog er det funnet nesten dobbelt så mange mosearter på død ved (95). Les mer om dette i rapporten fra NINA her.

Sitkagran sprer seg flere kilometer fra plantefelt på kysten Situasjonen flere steder på trøndelagskysten viser at sitkagran sprer seg langt utenfor plantefelt. På Stokkøya sprer sitkagran seg flere kilometer fra feltene der den ble plantet.

Sitkagran danner ofte svært tette plantefelt og vokser også tett der den spres vilt. Dette sammen med vokseform med kvister helt ned mot bakken gjør det arbeidskrevende å fjerne den. Kostandene ved hogst er derfor store og inntektene som fås av tømmeret er begrenset.

Sitkagran forandrer sørtrøndersk kystlandskap Det er plantet sitkagran mange steder i Trøndelag. I disse områdene vil kystlandskapet vårt være kraftig forandret om 20-30 år om vi ikke gjør tiltak. Georg Bangjord fra Statens naturoppsyn har gjennom sin oppsynsvirksomhet sett hvordan sitkagrana brer seg langs trøndelagskysten. Han har registrert hvor det er buskfuru og sitkagran i verneområdene i Sør-Trøndelag. Av kartet under ser vi at sitkagran (røde sirkler på kartet) og buskfuru (blå sirkler på kartet) er et problem i mange av verneområdene (rødskraverte områder på kartet) våre langs kysten.

Kartet viser noen av våre verneområder hvor registrerte forekomster av sitkagran og buskfuru. Kilde: Georg Bangjord, Statens naturoppsyn.

Det åpne kystlandskapet som vi er vant til, kan altså forsvinne og mange steder bli erstattet med vanlig furuskog og flere steder med svært tett og uframkommelig sitkagranskog. Kystlynghei er et åpent kystlandskap som er skapt av oss mennesker gjennom utallige generasjoner og som nå er en sterkt trua naturtype på grunn av endret beitebruk. Den åpne kystlyngheia er blant annet det viktigste leveområdet til verdens største ugle, hubroen. Hubroen trenger klipper å hekke i og åpne områder å jakte i. Det åpne landskapet på kysten vår er derfor perfekt for hubroen. De fleste registrerte hubropar i Trøndelag finnes på kysten. Hubroen er en sterkt trua art og sjansen for at den kan forsvinne fra sørtrøndersk og norsk natur er svært stor. Spredning av sitkagran endrer det åpne landskapet og erstatter det med svært tett skog og påvirker derfor hubroen og andre arter langs kysten vår.