Deponi

Hva er et deponi?

Deponi (også kalt søppelfylling eller bare fylling) er et permanent sted for disponering av avfall/lagring av avfall «for all fremtid». På 1950- og 60-tallet hadde de fleste kommune ett eller flere arealer/områder avsatt der husholdningsavfall og næringsavfall kunne tømmes, i tillegg hadde mange egen tømmeplass. I dag er deponering strengt regulert gjennom avfallsforskriften kapittel 9 og tillatelser fra Statsforvalteren eller Miljødirektoratet.

Deponi må ikke forveksles med mellomlager for avfall, som kun er en midlertidig disponering, ofte oppå bakken.

Deponier i Trøndelag

Per i dag finnes det 4 deponi for ordinært avfall og 2 deponi for inert avfall med tillatelse fra Statsforvalteren. I tillegg finnes det flere deponier for rene jord- og steinmasser, og noen bedriftsdeponier med tillatelse fra Miljødirektoratet. Vi har ingen deponier for farlig avfall i Trøndelag.

Alle tillatelser og tilsynsrapporter er tilgjengelige på Norske utslipp.

Forbudt å deponere avfall som lett kan gjenvinnes

Avfall er en ressurs. Det som er avfall for noen kan i stor grad nyttiggjøres direkte av andre, enten brukes som råvare til nye produkter eller som energikilde (sirkulærøkonomi). Av den grunn er mange typer avfall forbudt å deponere.

Gjenvinning av avfall bidrar til å redusere antall naturinngrep som utvinner nye råvarer.

Deponier utgjør en forurensningsfare i tiår etter avslutning

Alt vann som blir forurenset i kontakt med avfall, enten det slippes ut fra et deponi eller blir liggende i det, blir kalt sigevann. Sigevann fra avfallsdeponier inneholder en rekke kjemiske forbindelser (herunder miljøgifter), som næringsstoffer, metaller, organiske forbindelser, partikler, og ioner som bidrar til høy elektrisk ledningsevne. Det er også funnet per- og polyfluorerte alkylstoffer (PFAS-er) i sigevann. Det kan du lese mer om på Miljøstatus sin nettside.

Noen stoffer er lite oppløselige i vann og kan feste seg til partikler. Sigevannets sammensetning varierer med hvilken type avfall som ligger i deponiet. Sigevannsmengden varierer med nedbør og deponiets utforming, og vil avta med tiden. For noen kjemiske forbindelser tror vi at det kan være utlekking i flere hundre år etter at man har sluttet å legge nytt avfall i deponiet.

Når avfall brytes ned dannes det gass. All gass som dannes i det deponerte avfallet regnes som deponigass. Deponigass består hovedsakelig av metan og karbondioksid, og noe nitrogen, oksygen og svovel. Sammensetningen av gassen varierer, ut fra hvilket avfall som ligger i deponiet, hvordan deponiet er bygget opp og hvor lenge det er siden man sluttet å legge avfall i deponiet. Etter 2009 ble det forbudt å legge organisk avfall i deponiet, og dermed har deponier som mottar avfall i dag mindre potensiale for utslipp av gass.

Drift og overvåkning

Deponier, som er etablert etter 2002, skal samle opp sigevannet og analysere det før det renses.

Den driftsansvarlige for deponiet skal overvåke utslipp fra deponiet og rapportere dette til myndighetene. Overvåkingsprogrammet skal dekke sigevann, sigevannssediment, overvann, grunnvann, resipienter og gassutslipp i relevante og representative punkter. Det skal tas prøver så ofte at det gir et best mulig bilde av det faktiske utslippet og miljøpåvirkninger.

Overvåkningen skal også kunne fange opp diffuse utslipp (lekkasjer) av både sigevann og gass. Det kan være aktuelt å skille mellom nytt deponi (med bunntetting) og eldre deponi (uten bunntetting), særlig når det kommer til grunnvann.

Etterdrift og overvåking

Deponier, som er etablert etter 2002, skal overvåke utslippene sine i minimum 30 år etter nedleggelse (etterdriftsfase). Også i etterdriftsfasen skal overvåkingsprogrammet dekke sigevann, sigevannssediment, overvann, grunnvann, resipienter og gassutslipp. Frekvensen på overvåkningen kan reduseres, men skal fremdeles gi et godt bilde av det faktiske utslippet.

Etterbruk

Hvis området på eller ved et avsluttet deponi skal brukes til noe, er det viktig å risikovurdere bruken med hensyn på utslipp av sigevann og gass, lukt, skadedyr, setninger og så videre.

Myndighet

Statsforvalteren er forurensningsmyndighet for alle inerte og ordinære deponier (kommunale, interkommunale, private, bedriftsinterne og lignende), bortsett fra bedriftsinterne deponier der Miljødirektoratet har gitt en samlet tillatelse til hele virksomheten.

Miljødirektoratet er myndighet for deponier for farlig avfall.