Tvang

Oppdatert 01.03.2021

Bruk av tvang overfor personer er regulert i flere lover, blant annet pasient- og brukerrettighetsloven, helsepersonelloven, helse- og omsorgstjenesteloven og psykisk helsevernloven.

Lovreglene skal sikre forsvarlige tjenester til pasienter og brukere, og trekker grensen mellom lovlig og ulovlig tvang. Det er krav om at andre løsninger skal være prøvd før helse- og omsorgstjenesten vurderer bruk av tvang. Når det er nødvendig å bruke tvang, skal helse- og omsorgstjenesten ta beslutninger om tvangsbruk i tråd med loven. Internkontrollen skal sikre at tjenestene på området er i samsvar med gjeldende lover og forskrifter.

Øyeblikkelig hjelp etter helsepersonelloven § 7

Dersom det er vurdert som påtrengende nødvendig skal helsepersonell straks gi helsehjelp selv om pasienten ikke er i stand til å samtykke, og selv om pasienten motsetter seg helsehjelp. Formålet er blant anna å bidra til sikkerhet for pasienten.

Helsehjelp gitt med tvang etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A

Formålet med dette regelverket er å kunne yte nødvendig somatisk helsehjelp til pasienter som ikke har samtykkekompetanse og som motsetter seg helsehjelp.

Målet er å yte nødvendig helsehjelp, hindre vesentlig helseskade og å forebygge og avgrense bruken av tvang. Pasient eller nærmeste pårørende kan klage til Statsforvalteren på et vedtak om tvang. Dersom et vedtak varer lenger enn tre måneder skal Statsforvalteren i alle tilfeller vurdere om det fortsatt er behov for helsehjelpen. Vedtak om innlegging og tilbakehold i institusjon eller helsehjelp som varer lenger enn tre måneder, kan bringes inn for retten. Også Statsforvalterens vedtak kan bringes inn for retten dersom helsehjelpen gjelder innlegging og tilbakehold, eller helsehjelpen varer lenger enn tre måneder.

Les mer på Helsedirektoratets nettsider:
Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A med kommentarer
Skjemaer og veiledning til vedtak etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A

Bruk av tvang og makt etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9

Loven setter rammer for bruk av tvang og makt i forbindelse med at det gis helse- og omsorgstjenester til personer med psykisk utviklingshemming. Reglene har som formål å hindre at tjenestemottaker utsetter seg selv, andre eller gjenstander for vesentlig skade og å begrense bruk av tvang og makt. Som tvang og makt regnes tiltak som tjenestemottakeren motsetter seg, eller som er så inngripende at de uavhengig av motstand må regnes som tvang eller makt. Kommunen plikter å legge til rette for minst mulig bruk av tvang, og må blant annet ha prøvd andre løsninger før tvang eller makt kan bli aktuelt. All bruk av tvang og makt i helse- og omsorgstjenesten skal skriftliggjøres.

Statsforvalteren skal ha overprøvd og godkjent kommunens vedtak før planlagt tvang kan gjennomføres. Bruk av tvang i nødsituasjon (ikke planlagt tvang) skal dokumenteres og meldes til Statsforvalteren umiddelbart. Statsforvalteren fører tilsyn med den kommunale helse- og omsorgstjenesten og etterlevelsen av reglene om bruk av tvang og makt.

Vedtak og meldinger om tvang skal også sendes til tjenestemottaker, verge og pårørende, som kan uttale seg om kommunens praksis. De nevnte personene kan også påklage beslutning om bruk av tvang i nødsituasjon til Statsforvalteren, og påklage Statsforvalterens overprøvingsvedtak til fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. I tilfeller der fylkesnemnda opprettholder overprøvingsvedtaket, kan tjenestemottaker, verge og pårørende velge å bringe saken inn for tingretten.

Relevante skjemaer for opplæring o.l.

Les mer på Helsedirektoratets nettsider:
Rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming (rundskriv og søknadsmaler for melding, vedtak og dispensasjon)

Tvang i medhold av psykisk helsevernloven

Regelverket for bruk av tvang innen psykisk helsevern blir regulert av reglene i psykisk helsevernloven og tilhørende forskrift. Det er opprettet særskilte kontrollkommisjoner i hvert fylke som skal se til at praksis er i tråd med loven. Loven regulerer de former for tvang som er særegne for psykisk helsevern: i hovedsak vedtak om oppretting av tvungent psykisk helsevern og vedtak om ulike former for tvangsbehandling – særlig vedtak om tvangsbehandling med legemidler.

Det er strenge krav til bruk av tvang i medhold av psykisk helsevernloven. Tvang kan kun brukes der frivillig psykisk helsevern har blitt forsøkt uten at dette har ført fram, eller der det er åpenbart formålsløst å forsøke dette. Det er en forutsetning at pasienten har en alvorlig sinnslidelse og pasienten må i tillegg oppfylle enten behandlingskriteriet eller farekriteriet. Det er dessuten et vilkår at pasienten mangler samtykkekompetanse. Sistnevnte vilkår gjelder så sant det ikke er nærliggende og alvorlig fare for pasientens liv eller andre personers liv eller helse. 

Klage på vedtak som gjelder bruk av tvang i medhold av psykisk helsevernloven skal rettes til kontrollkommisjonen. Alle institusjoner innen psykisk helsevern som kan bruke tvang, skal være tilknyttet en kontrollkommisjon. Dersom du ønsker å klage på et vedtak som gjelder tvangsbehandling med legemidler, skal klagen sendes til Statsforvalteren.

Bruk av tvang overfor rusmiddelavhengige

Rusmiddelavhengige personer som utsetter sin fysiske eller psykiske helse for fare ved omfattende og vedvarende misbruk av rusmidler, kan legges inn eller holdes tilbake i institusjon mot sin vilje. Andre hjelpetiltak må være vurdert som ikke tilstrekkelige. Lov om helse- og omsorgstjenester, kapittel 10, har regler om vilkår og saksbehandling.

Gravide rusmiddelavhengige kan uten eget samtykke tas inn på institusjon og holdes tilbake der i hele svangerskapet hvis rusmiddelmisbruket er av en slik art at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, og dersom andre hjelpetiltak ikke er tilstrekkelig. Vedtak om tilbakehold i institusjon skal treffes av Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker.