En assisterende fylkeslege takker for seg

Av Elisabeth Blix og Dag Ole Teigen

Aud har vært engasjert i kvalitet og utvikling gjennom hele yrkeslivet, i utdanningen og som lege i utøvende helsetjeneste før hun gikk videre til tilsynsmyndigheten for tolv år siden. For å sikre oss og våre nye kollegaer et lite innblikk i Auds kompetanse og erfaring tok vi en prat med henne før sommeren.

Aud har slektsnavn med røtter i Bergen og hun gjennomførte medisinstudiet i vestlandsbyen. Da tiden kom for å velge turnusplass kunne hun velge fra øverste hylle, blant alle sykehusene i hele landet. Valget falt på et sykehus hun hadde hørt mye bra om, sykehuset i Arendal. Etter ett og et halvt år som lege i spesialisering på medisinsk avdeling ønsket hun å jobbe mer praktisk og operativt, og hun byttet til gyn/fødselshjelp. Neste del av spesialiseringen ble gjennomført ved universitetssykehuset i Trondheim. Egentlig så hun for seg å arbeide mest kirurgisk, i en gynekologisk virksomhet.

Men mens jeg var der – veien blir til mens man går – ble jeg veldig interessert i fødselshjelp. Det var veldig dyktige fødselshjelpere der, og vi lærte mye og det var stort miljø. 

Aud ville gjerne vært i Trondheim noen år til, men Sørlandet kalte på sørlendingen og en stilling ved sykehuset i Kristiansand ble neste steg i yrkeslivet. I 20 år arbeidet hun ved Kvinneklinikken, først som overlege, senere som seksjonsoverlege og deretter leder for hele Kvinneklinikken. Aud forteller at hun likte seg veldig godt i klinikken, – med å jobbe med pasienter og å samarbeide med jordmødrene for å få fødselen igjennom på en best mulig måte. Samtidig ønsket hun som leder å løfte blikket:

Hva kan vi bli bedre på? Og hvordan skal vi få lære av våre feil? Det har jeg alltid vært veldig opptatt av. Jeg hadde visjoner for Kvinneklinikken. Jeg hadde visjoner for kvinnehelse og fødselshjelpen her i denne landsdelen. Og da jeg kom over til Statsforvalteren hadde jeg også visjoner om at vi skulle jobbe på et større felt. Den visjonære delen av meg har ført meg her jeg er nå. Det var ikke det at det var en plan, det ble bare sånn.

Aud har vært opptatt av å gjøre ting bedre og bruke feil til noe positivt. 

Jeg har ikke vært så redd for å gjøre feil. Jeg ønsker å gjøre det bra, men hvis det har skjedd en feil, så har jeg sett på at det er en viktig læring til å bli bedre. Det går faktisk ikke an å bli ordentlig god hvis du prøver å dekke over at du har gjort feil. Du må innse det og fronte det for å kunne gå videre. 

I tiden på sykehuset hadde Aud dette fokuset på læring internt i Kvinneklinikken, men også gjennom sin rolle som sakkyndig i Norsk pasientskadeerstatning. I deres fødselssaker fikk hun innblikk i praksis fra andre sykehus. 

Da var det også en drivkraft: Jeg ville gjerne at det skulle komme riktig fram, hva som har skjedd, sånn at pasientene – hvis det var gjort noe galt, skulle de ikke bare få erstatning, de skulle få bekreftelse på hva som var galt, så de kunne komme videre i livet. For det er ikke bare penger det dreier seg om, det er også noe med å få en forståelse av hva som har skjedd, og å bli møtt på det som har skjedd.

Siden Aud begynte å jobbe med tilsyn hos Fylkesmannen i 2014 har mye endret seg. Antall klagesaker har økt og hun har erfart at stadig flere klager nå kommer direkte til Statsforvalteren istedenfor til helsetjenesten. Økningen i antall klagesaker og kvalitetsutvikling i tilsyn har ført til flere endringer i hvordan statsforvalterne arbeider med sakene. 

Aud mener at den største endringen er at formålet med tilsyn kommer tydeligere frem; å bedre pasientsikkerheten og å se på hva som kan gjøres for å forebygge lignende hendelser i fremtiden. 

Vi får en bedre helsetjeneste ved å se fremover enn av å grave seg ned i det som har skjedd. Men av og til må man gå grundig inn i saken for å avdekke hva som har skjedd før man kan forbedre noe. Og noen ganger må vi bidra til det. Andre ganger kan helsetjenesten bidra til det på egen hånd. 

Og nettopp i de sakene der vi mener det er best at helsetjenesten selv arbeider med klager har vi nok hatt en utvikling i tilsynsmetoder som det ennå vil ta litt tid for pasienter og pårørende å bli kjent med. Aud oppsummerer raskt de tre vanligste måtene vi nå behandler nye saker på: 

• Klager som beskriver misforståelser blir ofte besvart av oss med et veiledningsbrev til den som sendte klagen.
• Klager som beskriver hendelser der helsetjenestene burde handlet annerledes, blir gjerne sendt over til helsetjenesten for at de kan gå gjennom hendelsen sammen med pasienter og/eller pårørende slik at de får en bedre forståelse av hva som har skjedd. Dette kan også gjelde saker om uforsvarlig behandling, der vi ser at helsetjenestens håndtering er så god at det ikke er større risiko for at det skjer igjen.
• Så er det noen saker der vi ser at det er systemet rundt helsepersonell som er det viktigste og årsaken til at uønskede hendelser skjer, for eksempel på sykehuset eller på legevakten. Da kan vi be tjenesten å gå igjennom hendelsen med de aktørene som er nødvendig og gi oss en tilbakemelding på hvordan de har løst det. […] Det skal ikke bare være en gjennomgang av hendelsen, det skal også gjøres sammen med pasient/pårørende, sånn at også de kan få en forståelse av hva som har skjedd, og kanskje kan de på denne måten, være med på å bidra til å bedre tjenestene.

Statsforvalteren har fremdeles saker som løses på «gamlemåten», der vi innhenter dokumentasjon og uttalelser før vi skriver vurdering og avgjørelser. Aud beskriver det som å være detektiv og gå inn i en sak og spør: 

Hva skjedde der og da? Og hvilke handlingsalternativer hadde de som er involvert i hendelsen? Vi går tilbake i tid og ser ‘hva var det informasjon om?’ og ‘hva var det av muligheter på det tidspunktet?’ Hva kan gjøres for at helsehjelpen skal bli i tråd med god praksis, for å bedre pasientsikkerheten for andre pasienter? 

Flere skulle nok ønske at Statsforvalteren ville behandle klagene deres på den tradisjonelle måten, slik at de kunne få svar på sin egen sak. Svar på om de fikk riktig behandling, eller om det ble gjort feil og hvem som har ansvar for feilen. 

Men den tunge saken som vi går inn i for å finne ut av hva som har skjedd, snu alle steiner, som pasienter ber oss gjøre, det gjør vi innenfor det feltet som vi ser er viktig å gå inn i for å bedre helsetjenesten. Formålet vårt er ikke å finne ut av ‘hva har skjedd?’ – formålet vårt er å bedre pasientsikkerheten fremover. Det prøver vi å forklare i veiledningsbrev til pasientene, men jeg har forståelse for at de ikke alltid forstår det.

Aud mener det tidligere ble flere tilsynssaker mot det enkelte helsepersonell, som leger og sykepleiere, selv om de ikke hadde vært involvert i hendelser eller tilsynssaker tidligere. Det var oftere et fokus på individet som hadde gjort noe, fremfor det systemet individet var en del av. 

I dag er sykehus, legevakter og andre helseinstitusjoner stadig mer komplekse systemer der vi ser at svikt i samhandlingen ofte er årsaken til at feil skjer. Aud forklarer nærmere: 

Det er helseforetaket som system, legevakt som system og sykehjemmet, hvor det gjerne har vært svikt i kommunikasjonen mellom sykehus og sykehjem, eller ved overganger fra en avdeling til en annen, som gjør at det er blitt en uheldig hendelse. Her er det ikke én faktor eller én avdeling eller ett helsepersonell som er ansvarlig. Her er det en samlet gjennomgang, et pasientforløp hvor det skjer ting. Da er det mye bedre at helsetjenesten – ser på pasientforløpet, og vurderer ‘hvor er det det sviktet?’ og ‘hvor, hvem kunne ha gjort det annerledes?’, og at man får en slik tverrfaglig gjennomgang ute i tjenesten.

Aud har hovedsakelig arbeidet med tilsynssaker i spesialisthelsetjenesten. 

Det er jo bare en kjensgjerning at det er mest klager på det kirurgiske området. Det er naturlig […]. Det er synlige ting hvis det går galt, og det er akutte ting som man som helsearbeider jobber med under press. Det er lettere å gjøre feil på det man må ta der og da, enn det man kan diskutere med andre.

Aud minner om at det er menneskelig å gjøre feil:

Alt helsepersonell vil før eller siden gjøre feil. Det går ikke an å være helsepersonell uten å gjøre flere feil.

Dersom det er slik at en feil kan gi alvorlige konsekvenser, er det viktig å undersøke den nærmere. Har helsepersonellet tilstrekkelige kvalifikasjoner? Er det behov for veiledning? Aud har erfart at de aller fleste som forstår at de har gjort feil tenker at «Dette skulle jeg ikke gjort» og at de lærer av det.

Så læring av hendelser, det er sentralt. Det helsepersonellet som ikke lærer av sine hendelser, eller ikke innrømmer at de har gjort en åpenbar feil – det er et varsel for oss. Og hvis det er gjentagende hendelser, så kan vi mistenke at læringsevnen hos det aktuelle helsepersonellet ikke er god nok.

Selv om Statsforvalteren nå har et større fokus på systemene, er det en del av Statsforvalterens oppdrag å undersøke om helsepersonell er egnet til å være helsepersonell. Dersom helsepersonell ikke har nødvendig kompetanse eller har en atferd som ikke er forenlig med å være helsepersonell, så er det viktig å avdekke av hensyn til pasientsikkerheten. 

Vi spør Aud om hun har vært i noen situasjoner som har vært spesielt krevende: 

Ja, det er individsakene. Individsaken i Flekkefjord, kombinert med systemsakene i Flekkefjord. Det var en veldig krevende sak som gikk over flere år. Og saken som er pågående nå, individsaken og systemsaken i gastromiljøet i Arendal. 

I slike saker har vi parallelle tilsyn, med systemet på sykehuset og individet, helsepersonellet. Det er gjerne individsaken som da blir mest fremtredende i media, selv om systemsaken er vel så viktig. Aud fortsetter: 

Vi forstår at det er komplekse systemer, men samtidig har det vært krevende å få frem alle ting som har skjedd. Jeg tror nok jeg er en person som ønsker og er veldig for en åpenhetskultur. Og jeg vet at en åpenhetskultur på institusjonene vil bedre helsetjenestene. Det er kanskje det viktigste man kan gjøre, det er å ha en åpenhetskultur. Ikke all verdens kvalitetssystemer, som skal lages for å bedre tjenesten. Kvalitetssystemer og verktøy er bra, men åpenheten er det viktigste.

Den mangeårige assisterende fylkeslegen er engasjert og beskriver den siste tiden som en opptrappingstid heller enn en nedtrappingstid. 

Jeg er vel så engasjert nå som jeg var da jeg begynte. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle lære så mye om så mange ting når jeg begynte i denne stillingen. Vi driver med veldig mye, og så får man innblikk i mye i helsetjenesten som ikke går direkte på behandling, ivaretakelse eller pleie av pasientene. Det er et annet blikk inn i helsevesenet, og det er veldig gøy.

Så er det det kollegiale, at man diskuterer ting og at man får påfyll av annet kompetent personell, det gjør at du ikke bare blir «stuck» med å bruke deg selv, du får også tilført ting. Jeg tror kunsten er at man må lære av hverandre og se det som ligger der av kompetanse så du utvikler deg. 

Aud er ikke en som fremhever seg selv og sin egen rolle. Det gjør hun heller ikke på spørsmål om hva hun har vært stolt av som hun har lyst til å trekke frem: 

Det at jeg har vært en del av denne reisen er jeg stolt av. Vi betraktes ikke lenger mest som en som kommer og skal se deg i kortene. Vi er med på å bidra til å få et bedre helsevesen. Og veiledning, det at vi også skal veilede helsetjenesten og befolkningen i hvordan det blir best mulig, det er mer positivt nå enn det var da jeg begynte. Jeg tror i det hele tatt at det har blitt et større positivt fokus på tilsynsmyndighetene. Og faktisk, er jeg glad, hvis jeg i de sakene vi har løst, har bidratt til at ting har kommet opp i dagen. At ikke det ligger skjult. At vi har fått opp ting som ikke er så bra, slik at helsetjenesten kan jobbe videre med det.

Hun forteller at hun ikke har hatt tid til å tenke så mye på hva hun skal gjøre i tiden som kommer. Aud er fullt og helt til stede til siste dag, og er ikke i tvil om at avdelingen kommer til å fungere godt fremover. Samtidig vet hun hva hun vil minnes:

Det er det å jobbe med så mange dedikerte folk på forskjellige områder, som alle jobber mot samme mål. Og hvordan vi utfyller hverandre – for å komme frem til det beste resultatet. Det er unikt her hos Statsforvalteren. Det er sånn overalt i helsevesenet, men sånn som vi har det her, det er spesielt.