Vurdering av barnets beste i saksbehandlingen
Når offentlige myndigheter behandler saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Dette følger av Grunnloven § 104, FNs barnekonvensjon og av flere lover som regulerer tjenester til barn og familier. Kravet gjelder både når beslutninger tas om enkeltbarn, og når det treffes vedtak eller gjennomføres tiltak som gjelder grupper av barn eller barn generelt. Å vurdere barnets beste er en sentral del av forsvarlig og rettssikker saksbehandling.
Barnets beste i enkeltsaker
I saker som gjelder ett konkret barn, skal vurderingen av barnets beste være individuell og tilpasset barnets situasjon. Det finnes ingen generell definisjon av hva som er best for barn i alle saker. Det avgjørende er hva som samlet sett er det beste for det enkelte barnet i den aktuelle saken.
Saksbehandlingen må bygge på oppdatert og relevant informasjon om barnet, og vise hvilke momenter som er lagt vekt på i vurderingen.
Momenter kan være (ikke uttømmende):
- barnets eget syn og meninger
- identitet, karaktertrekk og egenskapene til barnet
- familiemiljø og nære relasjoner
- barnet sin rett til vern, omsorg og trygghet
- sårbarheten til barnet
- den fysiske og psykiske helsen til barnet
- retten barnet har til utdanning, helsehjelp, etc.
Barnets rett til å bli hørt står sentralt i denne vurderingen. Barnet skal få mulighet til å uttrykke sine synspunkter i saker som angår det, og barnets mening skal tillegges vekt. Saksdokumentene skal vise om og hvordan barnet er hørt, og hvilken betydning barnets syn har hatt for vurderingen av barnets beste. Dersom barnet ikke er hørt, må dette begrunnes. Det er ikke tilstrekkelig å vise til barnets beste med en generell formulering. Det må fremgå tydelig hvordan hensynet er vurdert, og hvorfor vedtaket anses å være til barnets beste.
Barnets beste i saker som angår flere barn eller barn som gruppe
Kravet om å vurdere barnets beste gjelder også når det treffes beslutninger som ikke er rettet mot ett bestemt barn, men som påvirker flere barn eller barn som gruppe. Dette kan for eksempel være ved organisering av tjenester, fastsetting av tilbud, prioriteringer, regelverk eller andre beslutninger på systemnivå.
I slike saker skal det vurderes hvilke konsekvenser beslutningen kan få for barn generelt og for ulike grupper av barn. Vurderingen må ta høyde for at barn har ulike behov, og at noen grupper barn kan være særlig sårbare. Selv om vurderingen ikke knyttes til ett konkret barn, skal den være reell, begrunnet og dokumentert. I saker på systemnivå kan barn og unges stemme komme til uttrykk gjennom representanter, ungdomsråd, elevråd eller andre former for medvirkning.
Avveining mot andre hensyn
Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, men det betyr ikke nødvendigvis at barnets beste alltid alene avgjør utfallet av saken. I praksis må barnets beste ofte veies opp mot andre legitime hensyn. Når slike avveininger gjøres, er det særlig viktig at saksbehandlingen viser hvilke hensyn som er vurdert, og hvorfor utfallet er ansett som forsvarlig.
En tydelig og gjennomarbeidet vurdering av barnets beste bidrar til bedre beslutninger, økt rettssikkerhet og større tillit til offentlige tjenester. Det gjør også vedtak forståelige for barn, foreldre og andre som berøres. Å synliggjøre barnets beste er derfor ikke et tillegg i saksbehandlingen, men en forutsetning for god forvaltning i saker som angår barn.
Statsforvalterens rolle
Statsforvalteren fører tilsyn og behandler klager innenfor blant annet barnehage-, opplærings- og barnevernsområdet. I klagesaker vurderer vi om barnets beste er tilstrekkelig utredet og vurdert, både i enkeltsaker og i vedtak som berører barn som gruppe.
Dersom vurderingen av barnets beste er mangelfull, kan det føre til at vi ber kommunen om ytterligere vurdering, at vedtaket blir opphevet eller sendt tilbake til kommunen for ny behandling.
