Historikk

Statsforvalteren fikk nytt og kjønnsnøytralt navn 1. januar 2021. Det gamle navnet vårt var Fylkesmannen. Det er fortsatt slik at institusjonen og personen har samme navn. Her kan du lese hvordan fylkesmannsinstitusjonen har utviklet seg. Dagens ordning bygger på en kontinuitet som strekker seg flere hundre år tilbake.

Dette innholdet er mer enn ett år gammelt. Informasjonen kan derfor være utdatert.

Publisert 14.01.2019, Sist endret 17.08.2022

2021
Fylkesmannen blir statsforvalteren etter at regjeringen i 2020 fatter vedtak om at kjønnsspesifikke stillingstitler skal byttes ut med kjønnsnøytrale stilingstitler i alle statlige virksomheter. Tradisjonen med at institusjonen og personen har samme navn videreføres. Statsforvalterne har ansvar for å følge opp vedtak, mål og retningslinjer fra Stortinget og regjeringen. De har også en viktig rolle som bindeledd mellom stat og kommune, tverrsektoriell samordner og rettssikkerhetsinstans overfor innbyggerne.

2020
Fylkesmennene har en sentral rolle i håndteringen av koronapandemien. De har faste møter med sentrale helse- og beredskapsstyremakter og kommuner for å informere, koordinere og utarbeide felles kjøreregler for håndteringen av pandemien regionalt. Fylkesmennene har en viktig oppgave i å få til god samhandling mellom ulike fagområder og mellom sentrale helsestyresmakter og kommunene.

2019
Antall fylkesmannsembeter går fra 16 til 10. Samtidig etableres Fylkesmennenes fellesadministrasjon.

  • Det sammenslåtte fylkesmannsembetet i Oslo og Akershus, Østfold og Buskerud får navnet Fylkesmannen i Oslo og Viken fra 1. januar.
  • Det sammenslåtte fylkesmannsembetet i Oppland og Hedmark får navnet Fylkesmannen i Innlandet fra 1. januar.
  • Det sammenslåtte fylkesmannsembetet i Telemark og Vestfold får navnet Fylkesmannen i Vestfold og Telemark fra 1. januar.
  • Det sammenslåtte fylkesmannsembetet i Hordaland og Sogn og Fjordane får navnet Fylkesmannen i Vestland fra 1. januar.
  • Det sammenslåtte fylkesmannsembetet i Troms og Finnmark får navnet Fylkesmannen i Troms og Finnmark fra 1. januar.
  • Siden sammenslåingen i 2016 har embetet hatt navnet Fylkesmannen i Aust-Agder og Vest-Agder. Fra 1. januar 2019 endres navnet til Fylkesmannen i Agder. 

2018
Fylkesmannsembetene i Nord- og Sør-Trøndelag slås sammen til Fylkesmannen i Trøndelag. 

2016
Fylkesmannsembetene i Aust-Agder og Vest-Agder slås sammen.

2014
Fylkesmannen ble reindriftsmyndighet med administrativt og faglig ansvar for gjennomføring av reindriftspolitikken på regionalt nivå. Fylkesmannen forvalter også juridiske og økonomiske virkemidler på reindriftsområdet og veileder næringen.

2013
Fylkesmannen ble lokal vergemålsmyndighet, og er dermed førsteinstans på vergemålsområdet. Fylkesmannen overtok ansvaret og oppgavene som lå hos de kommunale overformynderiene.

2012
Fra 1. januar 2012 ble Helsetilsynet i fylket integrert i fylkesmannsembetet, og oppgavene som tidligere ble utført av Helsetilsynet i fylket, inngår nå i Fylkesmannens ordinære oppgaver. 

Fylkesmannen.no, som er fylkesmennenes felles nettportal, får en større oppgradering i 2012. Med det breie omfanget av oppgaver som Fylkesmannen har, er det viktig å vise hva fylkesmennene driver med, og å legge stoffet til rette på en lettfattelig måte. Fra midten av 1990-årene ble det vanlig at offentlige institusjoner gav seg til kjenne på internett. I 2012 presenterte Fylkesmannen virksomheten sin i form av ni kategorier av oppgaver og totalt om lag 70 underkategorier.

2006
Det ble startet et arbeid med en forvaltningsreform, som enkelte spådde at ville føre til store endringer for fylkesmannsembetene. Reformen ble iverksatt i 2010, men med små konsekvenser for fylkesmennene.

2003
Fylkeslegene og utdanningsdirektørene ble integrert i embetene fra 1. januar 2003. Et viktig argument for dette var Fylkesmannens oppgaver med tilsyn og klagebehandling for å ivareta hensynet til den enkelte innbyggers rettssikkerhet. Dermed ble lovlighetskontroll også på helse- og utdanningsområdene lagt til Fylkesmannen.

1993
Allerede så tidlig som ca. 1830 ble «landhusholdningsselskapene» etablert. Disse ble avløst av Fylkeslandbruksselskapene, som eksisterte i perioden 1919–1981. Fylkeslandbrukskontorene ble opprettet etter loven som trådte i kraft i 1981. Fra 1993 ble fylkeslandbrukskontorene egne avdelinger ved fylkesmannsembetene.

1982
Det ble opprettet miljøvernavdelinger i fylkesmannsembetene. En del av oppgavene til disse var allerede fra 1977 blitt utført av fylkeskommunene ved hjelp av fagstillinger med lønnsrefusjon fra staten. Nå ble disse stillingene i stedet lagt til Fylkesmannen.

1981
Den nye fylkesmannsinstruksen ble vedtatt dette året. Instruksen skiller seg ikke mye fra sin 300-årige forgjenger. Den sier først – litt gammelmodig, ettersom Norge ikke lenger har noen personlig kongemakt – at Fylkesmannen er «Kongens og Regjeringens» representant i fylket. I neste punkt av instruksen er imidlertid Kongen utelatt, og instruksen fortsetter med å si at Fylkesmannen også skal arbeide for at «Stortinget og Regjeringens vedtak, mål og retningslinjer kan bli fulgt opp». Dernest skal Fylkesmannen virke til «gagn og beste» – som i instruksen av 1685 § 1 «Gavn og bedste» – for fylket og skal også ta de initiativene som er nødvendig.

1979
Alle fylkesmannsembetene opprettet beredskapsavdelinger som følge av omorganiseringen av de tidligere sivilforsvarsdistriktene.

1976
Den nye fylkeskommuneloven trådte i kraft 1. januar 1976. Den innførte en gjennomgripende omorganisering, og det ble innført direkte valg til fylkestinget fra høsten 1975. Den statlige og kommunale forvaltningen ble dermed adskilt, ved at Fylkesmannen ble avløst av en fylkeskommunalt ansatt rådmann som administrativ leder. Fylkesmannens rolle i fylkeskommunen (og overfor kommunene) ble avløst av en rolle med statlig tilsyn og kontroll.

1964
Loven om fylkeskommuner trådte i kraft dette året. Den daværende statsadministrasjonen i fylkeskommunen under Fylkesmannens ledelse fortsatte som før. Samtidig fikk Fylkesmannen rent administrative oppgaver og skulle ikke lenger sitte som formann i fylkesutvalget. Men Fylkesmannen skulle likevel fortsatt være «fylkeskommunens rettslige representant» og underskrive på vegne av fylkeskommunen.

1950
Totalt var det ca. 160 medarbeidere ved fylkesmannsembetene rundt 1950.

1918
I forbindelse med et lovforslag drøftet Stortinget inngående både hvor hensiktsmessig betegnelsen fylke var, og de geografiske navnene som skulle velges. I stedet for benevnelsen «amtmand» bestemte Stortinget at man skulle bruke «fylkesmand» og ikke «jarl» (som departementet hadde foreslått).  

1905
Frigjøringen fra Sverige førte ikke til noen endring i distriktsforvaltningen i Norge. Årsaken var kanskje at det allerede i 1894 skjedde en gjennomgripende omorganisering av det sivile embetsverket. Disse endringene hadde begrenset betydning for amtmennenes virksomhet.   

1837
Formannskapslovene la rammene for kommunene, noe som skapte et nytt system i den lokale statsforvaltningen, med følger for amtmennenes virksomhet. De fikk nå oppgaver som tilsynsmenn for kommunene og ble dessuten administrative ledere for amtskommunene, som skulle ta seg av de regionale oppgavene som kommunene ikke kunne klare på egen hånd. Denne ordningen besto fram til 1976.

1814
Grunnloven av 1814 innebar ingen gjennomgripende endringer «nedover» i styringsapparatet. Amtmannsinstitusjonen levde videre, stort sett i samme spor som tidligere. Amtmennene fant sin rolle i det nye Norge, og vokste seg sammen med det gryende folkestyret. Forklaringen på dette kan ligge i at institusjonen allerede bar i seg «moderne», byråkratiske trekk. Amtmannen var en lojal og nøytral tjener for statsmakten. Han gikk inn som ledd i en hierarkisk styringsstruktur, med klart definerte plikter og oppgaver, og var allerede en viktig tilsyns- og rettssikkerhetsinstans til gode også for innbyggerne.

Men amtmennene hadde et dobbelt ansvar. De skulle representere statsmakten og være en kanal for styringssignaler ovenfra og ned. Samtidig skulle amtmannen fremme interessene til sitt eget distrikt. Amtmannsinstruksen stilte store krav til initiativ og engasjement.  

1685
Det var nå satt i gang omfattende reformer i den samlede lovgivningen. Det munnet ut i kong Christian 5. lov fra 15. april 1687 som omhandlet «Kongens Befalingsmænd og andre Betiente». 7. februar 1685, allerede to år før loven var ferdig, forelå det en egen instruks for amtmennene. Instruksen skulle, med noen små endringer, gjelde i 300 år, helt fram til 1981.

1662  
Kong Fredrik 3. var lei mektige og selvstendige lensherrer i Danmark-Norge. Den 28. april 1662 signerte kongen den aller første «amtmannsinstruksen», som fastslo at kongemakten heretter skulle representeres av lojale og pliktoppfyllende embetsmenn – med fastlønn. De skulle gjøre rede for inntekter og utgifter. Amtmennene skulle, i alle fall i prinsippet, rekrutteres på grunnlag av evner, ikke ut fra medfødte privilegier.

1160
Samlingen av Norge til ett rike skjedde i årene etter Harald Hårfagre. Før dette besto Norge av en samling uensartede, men selvstendige, administrative og rettslige enheter uten noen samlet overordnet styring. Disse enhetene hadde ulike betegnelser, som f.eks. herred, skipreide eller fylke. Med kong Sverre på 1200-tallet ble riksstyringen i sterkere grad knyttet til kongen som person, og en del av myndighetsutøvelsen skjedde «på stedet» ved at kongen reiste rundt og hadde lengre opphold i distriktene.

I visse distrikter eller landsdeler ble etter hvert «styringen» overlatt til et antall lendmanns- og årmannsombud.

  • Lendmennene var høyættede personer. Tittelen var nærmest arvelig, og lendmennene hadde høy sosial anseelse.  
  • Årmennene var mer lavættede, ofte frigitte treller eller trellesønner. De forvaltet kongsgårdene som lendmennene ikke satt på.   

Både lendmenn og årmenn var representanter for sentralmakten eller kongen. I slaget på Kalvskinnet i 1179 falt mange av lendmennene. De etterfølgende kongene rekrutterte sysselmenn fra kongens hird. Sysselmennene ble krumtapper i et «riksenhetlig lokalstyre» og ivaretok de fleste offentlige forvaltningsoppgaver.  

Det var flere omfattende endringer i forvaltningen de neste hundreårene, blant annet innen rettsvesen, militærvesen og med regional- og lokaladministrasjonen. Etter innføringen av eneveldet i 1660 med sentralforvaltning av Danmark-Norge med sete i København falt lensordningen bort.

 

 

Kilder:

  • «Fylkesmannsboka» av Rolf Normann Torgersen (utgitt av Administrasjonsdepartementet i 1995)
  • «Søner av eineveldet», kronikk av Yngve Flo (Kommunal rapport, 26. april 2012)
  • «Statens mann, fylkets mann - norsk amtmanns- og fylkesmannshistorie 1814 - 2014» av Yngve Flo (Fagbokforlaget)
  • «De første norske amtmænd», historisk artikkel av Karl Peder Pedersen (Heimen 2007)
  • Regjeringen.no
  • Stortinget.no

Fant du det du lette etter?

Ta gjerne kontakt med oss via sikker melding dersom du ønsker at vi skal svare deg.