Sau og ulv innenfor ulvesona i Østfold og Akershus

Østfold og Akershus omtales som Norges kornbinge med nær halvparten av landets kornareal, men fylkene har også store arealer som har behov for skjøtsel ved beiting

Dette innhaldet er meir enn eitt år gammalt. Informasjonen kan derfor vere utdatert.

Publisert 03.09.2019

Beitedyra bidrar til å holde landskapet åpent, opprettholde kulturlandskapet, ivareta biologisk mangfold og til stell av kulturmiljøer og kulturminner.  

Utmarksbeitet i skog er av svært god eller god kvalitet, men har blitt avviklet innenfor ulvesona etter at ulven kom tilbake, og disse ressursene benyttes ikke. Det finnes lokale, regionale og nasjonale verdifulle kulturlandskap i begge fylker som må skjøttes ved hjelp av beiting. Det er også noen hundre registrerte områder med artsrik naturbeitemark som har blitt formet gjennom rydding og lang tids tradisjonell beitedrift, og som er avhengig av denne driften for å opprettholde artsmangfoldet. 


Innmarksbeite

Beitedyra bidrar også til å opprettholde driveplikta på innmarksbeite. Innmarksbeite er innmarksareal som kan benyttes til beite, men som ikke kan høstes maskinelt. Østfold og Akershus har til sammen i overkant av 80 000 daa med innmarksbeite. Statistikken viser at det søkes om produksjonstilskudd på rundt 60% av dette arealet.  

Det er over 40 000 beitedyr (derav ca. 22 000 småfe) som utfører denne jobben innenfor ulvesona i Østfold og Akershus.  


Ulverevir

Denne innsatsen skal kombineres med tilstedeværelse av ulv, både ynglende og streifende. Bestandsovervåkningen av ulv viser at det er en stor årlig variasjon mellom utbredelse av revir. Skandinaviske ulveforskere er enige om at et ulverevir er mellom 500 – 2000 kvadratkilometer avhengig av byttedyrtetthet. Kartet nedenfor viser en oversikt over de siste tre års registreringer av revir, og det er lagt på en buffersone på 500 kvadratkilometer som angir sannsynlig minste areal. 

Kart over Østlandet med ulverevir og buffersoner

I tillegg til de faste forekomstene av ulv er det også en viss forekomst av streifende ulv som beveger seg over et stort område. 


Rovdyravisende gjerder

Med bakgrunn i dette er det et stort behov for sikring av beitedyr. Det legges ned en stor innsats for å skille beitedyr fra rovdyr. Rovviltnemnda får årlig tildelt midler som de fordeler til blant annet forebyggende tiltak mot rovviltskader som oppsetting av rovdyravvisende gjerder. Enkelte av kommunene med ulverevir har søkt om og mottar midler fra Miljødirektoratet som de også kan bruke til forebyggende tiltak. Kostnadene ved et rovdyravvisende gjerde kan variere mye, og i tillegg til kostnader til oppsetting av gjerde, så kreves det årlig vedlikehold og ettersyn. Husdyreieren bærer derfor en stor del av byrden ved et rovdyravvisende gjerde.  

Det er krevende å skille beitedyr og rovvilt med et gjerde og det har skjedd en stor utvikling i ulike gjerdetyper. I 2012 ble det forskriftsfestet en nasjonal standard som skal følges ved oppsetting av nye rovdyravvisende gjerder og ved utbedring av eksisterende gjerder. Det har ikke vært tap innenfor gjerder som holder denne standarden, men det har vært tap innenfor rovdyravvisende gjerder etter eldre standard så sent som i 2017. Selv om gjerdet holder standarden en dag, så kan det oppstå årvisse men tilfeldige hendelser som for eksempel vindfall og lynnedslag som kan sette et rovdyravvisende gjerde ute av spill. 


Gjerdetyper

Ulike gjerdetyper har ulik rovdyravvisende effekt. I Norge finnes det begrenset med forskning rundt dette emnet, men Viltskadecenteret i Sverige undersøkte skader fra ulv i småfebesetninger mellom 1997 og 2006. El-gjerde med fire eller flere tråder eller sauenetting med topptråd og snutetråd var sikrest av de ulike gjerdetypene som ble undersøkt, kun ca 5% av besetningene med disse gjerdetypene hadde hatt tap til ulv, mens mellom 20 og 30 prosent av besetningene som hadde 2 til tre elektriske tråder eller kun sauenetting hadde hatt ulveangrep. De tydeliggjorde også at det viktigste er å sikre gjerdet mot vann, samt utbedre svake punkter som for stor avstand fra bakke til nederste tråd.  

I Norge finnes det en nasjonal standard for rovdyravvisende gjerder som setter krav til materialbruk, utforming av gjerdet samt krav om tilsyn og vedlikehold. Gjerdet skal enten være utformet som et strekkgjerde med seks tråder, eller som et påbygd nettinggjerde med topptråd og snutetråd. Spenning skal måles daglig. Gjerdet skal være tett, og ikke ha åpning mot vann, bekker og elver. Mange av arealene som trenger skjøtsel kan derfor ikke gjerdes med rovviltavvisende gjerde.  

 

Utfordringer

På tross av at det årlig bevilges midler til å sikre flere beitedyr innenfor rovdyravvisende gjerder er det en utfordring å få sikret beitedyr. Mange husdyreiere vegrer seg for å søke om midler til oppsetting av rovdyravvisende gjerder da det medfører en økt arbeidsbyrde sammenlignet med oppsetting av et ordinært sauegjerde. Mange av arealene hvor det går beitedyr er også svært utfordrende å gjerde, som bratte ravinedaler og langs vassdrag. Vi anslår at under halvparten av beitedyra innenfor ulvesona ikke er sikret innenfor rovdyravvisende gjerder. Dette sett i sammenheng med et økt antall stedfaste og streifende ulv utgjør derfor et skadepotensial for beitende husdyr innenfor ulvesona.