Historikk
Fylkesmannen er en av landets eldste offentlige institusjoner. Etter innføringen av eneveldet i Danmark-Norge, ble Norge inndelt i fire stifts- eller hovedamt. De fire hovedamtene var Akershus, Kristiansand, Bergen og Trondheim.
Dette innholdet er mer enn ett år gammelt. Informasjonen kan derfor være utdatert.
I 1918 drøftet Stortinget både hvor hensiktsmessig betegnelsen fylke var, og de geografiske navnene som skulle velges. I stedet for benevnelsen «amtmand» bestemte Stortinget at man skulle bruke «fylkesmand».
Den nye fylkeskommuneloven trådte i kraft 1. januar 1976. Den innførte en gjennomgripende omorganisering, og det ble innført direkte valg til fylkestinget fra høsten 1975. Den statlige og kommunale forvaltningen ble dermed adskilt, ved at Fylkesmannen ble avløst av en fylkeskommunalt ansatt rådmann som administrativ leder. Fylkesmannens rolle i fylkeskommunen (og overfor kommunene) ble avløst av en rolle med statlig tilsyn og kontroll.
Den nye fylkesmannsinstruksen ble vedtatt 1981. Instruksen skiller seg ikke mye fra sin 300-årige forgjenger.