Statsforvalteren fikk nytt og kjønnsnøytralt navn 1. januar 2021. Det gamle navnet vårt var Fylkesmannen.

Dette innholdet er skrevet før 2019 da antall fylkesmannsembeter gikk fra 16 til 10. Informasjonen kan være utdatert.

Gaulas elvebredder forsvinner

Når elver ikke får renne fritt gjennom landskapet, går viktige prosesser for livet i og ved vann tapt og Gaulas verdifulle natur trues.

Dette har vi fryktet lenge og nå bekrefter forskningen at Gaula har en naturlig elvedynamikk bare på to gjenværende, korte strekninger. En ny forskningsrapport fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) viser at minst 40 prosent av de åpne elvebreddene mellom Støren og Gaulosen har gått tapt de siste 60 årene. Kartet til høyre viser at i nedre del av Gaula har nesten alle sandbanker forsvunnet siden 1947 (NINA-rapport 1314).

På grunn av våre inngrep
I Gaula er mye av de naturlige elveprosessene med naturlig flompåvirkning og meandrering kraftig redusert i nyere tid. Gaula er mange steder sikret mot flom og hindres i å renne naturlig gjennom landskapet og danne svinger og sette igjen sand og grus på elvebreddene.Store grusuttak har i tillegg senket elvebunnen i Gaula med nesten 2 meter. De grus- og sandmassene som elva frakter med seg når ikke lenger opp på elvebreddene. I tillegg blir arealene som tidligere var flommark liggende for høyt til at elva skyller over dem og de gror raskere igjen.

Disse aktivitetene var størst fram til midten av 1980-tallet, som tiltak for å redusere flomrisiko og ønske om å utnytte arealene som grenser til elva. I en naturlig tilstand er det likevekt mellom gjengroing og nyetablering av sandbanker ved at elva meandrer seg gjennom landskapet, og at flom eroderer og deponerer sand og siltmasser. Et «frosset» og senket elveløp medfører at den positive effekten som flom har på livet ved elva, ved at flom danner sandbanker og holder de fri for vegetasjon, avtar. Gjengroingen av sandbankene blir større enn nydanningen, og mengden åpne sand- og silthabitater minker.

Elvebreddene gror igjen og så dyrkes de opp
På flere steder kan man på fotoseriene se at de naturlige suksesjonsstadiene med løvskog dominert av gråor og mandelpil, blir erstattet av jordbruk eller sandtak og lignende. De nye sand- og grusarealene som dannes av elva tas fortløpende i bruk av mennesker, samtidig som få områder «gis» tilbake til elva.

Katastrofe for elvesandjegeren
Regelmessig flom og meandrering er viktig for å opprettholde livet i og ved vassdrag. For elvesandjegeren og den store elvebreddedderkoppen og ca. 90 andre trua og unike insekter som lever på sandbanker langs Gaula, er dette katastrofe. De leveområdene som finnes i dag gror igjen, mens de nye leveområdene som artene kan flytte til, aldri vil dannes.

Elvesandjegeren var tidligere vanlig en rekke steder langs Gaula mellom Støren og Melhus. I dag finnes den bare på to lokaliteter nær Kvål. «Om vi skal klare å hindre at denne prioriterte arten forsvinner fra vassdraget, kreves flere aktive forvaltningstiltak», sier prosjektleder ved NINA, Frode Ødegaard.

Hvilke følger dette får for villaks og sjøørret vet vi ikke helt, men det er ikke usannsynlig at dette også er negativt for fisk.

Det er ikke nok å bare ta vare på små biter av Gaula
«Det er ikke nok å ta vare på naturen slik vi gjør i dag, bare noen flekker her og der», sier Beate Sundgård, rådgiver hos Fylkesmannen i Sør-Trøndelag. «For å ta vare på arter må vi ta innover oss hvordan naturen fungerer og hvordan alt i naturen henger sammen. Dersom artsmangfoldet i og ved Gaula skal bevares, bør vi ikke tillate flere inngrep langs Gaulas bredder. Gaula må få nok plass til å meandrere gjennom landskapet, slik elver skal gjøre», sier hun.

Gaulas nomader
I et dynamisk livsmiljø som elvebredder er spredning fra sandbanke til sandbanke viktig for at elvesandjegeren og de andre artene skal klare å overleve på lang sikt. Artene vil forsvinne hvis det er for få sandbanker og hvis avstanden mellom dem er for stor. Dette studiet viser at avstanden mellom hver sandbanke har blitt stor. Det er sannsynlig at disse artene dør ut på de sandbankene som naturlig gror igjen, men at de overlever ved at noen individer flytter til de nye sandbankene, som flommen lager, og danner nye bestander der. Hvis avstanden mellom sandbankene blir for stor og hvis det er for få elvesandjegere og elvebreddedderkopper, så vil ikke artene klare å flytte seg til nye steder og danne nye bestander, og artene vil dø ut på sikt.

 

Stor elvebreddedderkopp, foto: J.O.Gjershaug og elvesandjeger, foto: Arnstein Staverløkk, NINA.

På ett år kan elveørene gro igjen av hagelupiner
Den fremmede arten hagelupin, som de senere årene har spredt seg i stort omfang langs Gaula, liker seg godt under slike forhold. Når flompåvirkningen er liten sprer den seg voldsomt og særlig kantsoner med silt og finsand rammes.

 


Disse to bildene er fra samme område ved Kvål i 2015 (bildet til venstre) og 2016 (bildet til høyre) og viser veldig tydelig hvor raskt leveområdene til elvesandjegeren, den store elvebreddedderkoppen og de andre trua artene kan gro igjen med lupiner. Foto: Oddvar Hanssen, NINA.

En kraftutbygging i Gaula er sannsynligvis «kroken på døra» for elvesandjegeren
Vi gjør i dag flere tiltak for å ta vare på elvesandjegeren og den store elvebreddedderkoppen. Melhus kommune og grunneiere fjerner lupiner fra de viktigste sandbankene. «Vi skal også prøve å flytte elvesandjegerlarver tilbake til en av lokalitetene der den har levd før», sier Oddvar Hanssen fra NINA. «Vi er spente på dette, men dette er sannsynligvis ikke nok til at arten overlever på lang sikt», sier Sundgård. «Vi må gjøre mer enn dette. Kanskje må allerede bygde flomsikringer flyttes bort fra elvebredden og bygges lenger inn på land. Men, viktigst nå på kort sikt er det at de to svært viktige elvestrekningene som i dag har få inngrep, bevares uten inngrep framover. En kraftutbygging i Gaula vil sannsynligvis være kroken på døra for elvesandjegeren. De få leveområdene som er igjen er helt avhengige av flom for å ikke gro igjen», sier hun.

Tekst og foto: Beate Sundgård