Kronikk av fylkeslege Aase Aamland.
De siste ukene har det vært mye medieoppmerksomhet rundt kommunenes praksis for betaling av trygghetsalarm. Mange innbyggere er usikre på om de selv eller deres pårørende har blitt krevd for betaling de ikke skulle ha betalt.
La meg derfor slå fast det viktigste først: Ingen skal betale for en tjeneste som man etter lov og forskrift har krav på å få gratis.
Regelverket som regulerer kommunenes adgang til å kreve egenbetaling for trygghetsalarm er ikke nytt. Tvert imot har rettslige avklaringer vært kjent i mange år. Allerede i 2015 presiserte Helsedirektoratet at det må vurderes konkret hvilket behov trygghetsalarmen dekker. Dersom alarmen erstatter tjenester som nødvendig tilsyn, trygghet eller helsehjelp i hjemmet, kan ikke kommunen kreve egenbetaling.
Høsten 2025 ble Statsforvalteren i Agder kjent med at kommunene praktiserte regelverket ulikt. Da ble vi kjent med Pasient- og brukerombudet i Agder hadde sendt brev til kommunene hvor de blant annet oppfordret alle kommunene til å gjennomgå egen praksis og informasjon ut til innbyggerne på kommunens nettside. På bakgrunn av dette fulgte vi opp med en egen presisering til kommunene om hvordan regelverket skal forstås og praktiseres.
Etter dette har vi verken mottatt klagesaker eller henvendelser om behov for veiledning fra våre kommuner. Agderposten fortjener ros for nå å sette søkelys på saken. En viktig oppgave for pressen er å avdekke forhold som berører innbyggernes rettssikkerhet. Denne saken viser hvorfor dette arbeidet er viktig.
Det som bekymrer meg mest, er ikke at regelverket oppleves krevende. Regelverk kan være komplekst. Det er mer alvorlig dersom kommuner er usikre på hvordan reglene skal forstås, men lar være å søke veiledning og ender med å kreve inn betaling uten rettslig grunnlag.
Når eldre mennesker og andre brukere mottar en faktura fra kommunen, skal de kunne stole på at kravet er riktig.
Samtidig har flere helseledere gitt uttrykk for at regelverket fortsatt vurderes komplisert. Som fylkeslege vil jeg bidra til at regelverket forstås likt og praktiseres riktig. Sammen med de ni øvrige fylkeslegene i Norge, har jeg derfor denne uken tatt initiativ til å be Helsedirektoratet om å komme med en oppdatert og tydelig presisering som kan sendes til alle landets kommuner. Det vil være bedre enn at ti statsforvaltere utformer ti ulike brev om samme regelverk. Helsedirektoratet er vår lovfortolker, og vi håper direktoratet følger dette opp raskt.
I mellomtiden er situasjonen likevel klar: Alle kommuner på Agder må forholde seg til gjeldende lovverk. Hver kommune har et selvstendig ansvar for å gjennomgå sine rutiner, sikre at praksisen er lovlig og gi innbyggerne tydelig informasjon om ordningen med trygghetsalarm på sine nettsider og i sin dialog med brukerne.
Det burde være unødvendig å måtte føre videre tilsyn med dette. Statsforvalteren har allerede utøvd sin myndighet gjennom skriftlig presisering, muntlig dialog med helseledere og klare oppfordringer om å gjennomgå egne rutiner og sikre korrekt informasjon ut til innbyggerne på Agder.
Etter dette har også flere kommuner nå endret praktiseringen rundt egenbetaling for trygghetsalarmer. Statsforvalteren bistår gjerne med videre veiledning til kommuner som ønsker dette, i tillegg til allerede avtalte dialogmøter med helselederne på Agder.
For innbyggerne er budskapet enkelt: Har du spørsmål om egenbetaling for trygghetsalarm, har du rett til å be kommunen forklare grunnlaget for betalingen. Og dersom du mener et vedtak er feil, kan du klage til din kommune.
Lovfestede rettigheter avhenger ikke av hvilken kommune du bor i.